Innledning: Hva er autisme?
Autisme er en nevrologisk tilstand som påvirker måten en person samhandler med verden rundt seg på.
Også kalt ASD (Autism Spectrum Disorder) eller "å være på spekteret". Det kan være utfordrende å leve med autisme, fordi man ofte blir overstimulert og utmattet av omgivelsene. En strøm av høye lyder, sterke lys og sterke lukter kan raskt utløse en sensorisk overbelastning. Denne økte følsomheten kan få selv de mest dagligdagse gjøremål til å føles som en herkulisk bragd.
Uten en riktig diagnose sliter mange personer med autisme med å forstå hvorfor de føler seg annerledes, og det kan være vanskelig å få tilgang til de ressursene og den støtten de trenger. Derfor ønsket jeg å dele min personlige historie om hvordan det var å vokse opp uten diagnose - fra oppturer og nedturer til hvordan jeg til slutt lærte å akseptere og omfavne den jeg er. I håp om at det vil hjelpe andre med lignende problemer til å oppsøke hjelp, for jo tidligere autisme diagnostiseres, jo bedre blir som regel resultatet. Med riktig støtte kan personer med autisme lære seg verdifulle mestringsmekanismer og en bedre forståelse av symptomene som kan hjelpe dem gjennom hele livet.
I begynnelsen
Å vokse opp med udiagnostisert autisme var en utfordring som jeg ikke engang visste at jeg sto overfor...
Etter hvert som jeg ble eldre, ble det tydelig at jeg hadde en annen måte å oppfatte omgivelsene mine på enn mine jevnaldrende. Jeg hadde nok selvinnsikt til å legge merke til forskjellene, men manglet åpenheten til å se dem som noe annet enn et problem som måtte løses. Selvbevisstheten min om disse forskjellene var mer skadelig enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Jeg fant meg selv i å skape en personlighet og identitet som lignet på mine jevnaldrende, men det førte bare til at jeg følte meg isolert og forvirret.
Sosial skjevhet og maskering
I likhet med de fleste andre kvinner som vokste opp med udiagnostisert autisme, ble symptomene mine ansett som atferdsproblemer og ikke som symptomer som trengte behandling eller støtte. Autisme var ikke kjent som et spektrum av symptomer eller samtidig forekommende tilstander. Det fantes ingen milde symptomer. De barna som hadde alvorlige nok symptomer til å få diagnosen, var gutter eller jenter som ikke snakket. Det var likevel ikke lett å snakke om autisme uten at både barn og voksne brukte nedsettende begreper.
Voksesmerter
Vanskelighetene mine med å oppfatte subtile signaler som kroppsspråk og tonefall førte til misforståelser og sosiale problemer. Ansiktsuttrykkene og kroppsspråket mitt ga heller ikke alltid et korrekt uttrykk for følelsene mine, noe som førte til at andre ikke skjønte hva jeg mente eller hva jeg følte. Resultatet var at jeg fikk dårligere skoleprestasjoner og slet med å holde tritt med jevnaldrende når det gjaldt karakterer og deltakelse i undervisningen. Jo eldre jeg ble, desto mer alvorlige ble symptomene og tilleggslidelsene mine. Det var først i voksen alder at jeg søkte svar på vanskene jeg hadde hatt i årevis. Å søke svar og støtte var det første skrittet på veien mot å forstå og akseptere min nevrodivergent-identitet.
Voksenlivet: Veien til diagnose og aksept
Som voksen fikk jeg diagnosen sosial angst. Diagnosen ga meg en kortvarig følelse av lettelse fordi den forklarte de overfladiske symptomene mine. Men etter hvert som jeg lærte mer om angst, kunne jeg ikke la være å lure på hva det hele kom av. Jeg stilte stadig spørsmål til meg selv og helsepersonell for å finne ut om det var en dypere årsak til angsten min.
Finne et svar
Først visste jeg ikke engang hva jeg skulle se etter, men jeg visste at noe var annerledes med meg. Jeg tok kontakt med venner og familie og gjorde noen undersøkelser. Etter hvert fant jeg folk som fortalte om sine problemer og erfaringer på nettet, og jeg kjente meg igjen i mange av de vanlige trekkene og atferdene som var forbundet med tilstandene de snakket om. Da jeg endelig fikk en profesjonell diagnose, tok det ikke lang tid før jeg fikk diagnosen Asperger. Å få et navn på det jeg opplevde, hjalp meg til å forstå at jeg ikke var alene, og at det fantes ressurser og støtte tilgjengelig.
Forstå og akseptere en diagnose
Til å begynne med var det overveldende å ta inn over seg diagnosen. Det var vanskelig å ikke føle at jeg ikke hadde blitt glemt, eller at erfaringene mine på en eller annen måte var mindre gyldige fordi jeg ikke hadde fått en diagnose tidligere. Men etter hvert innså jeg at diagnosen min forklarte mye av det jeg hadde strevd med tidligere, og at den ga meg muligheten til å omfavne min nevrodivergent-identitet. Da jeg aksepterte diagnosen, kunne jeg fokusere på å finne strategier for å håndtere utfordringene mine og fremheve de unike styrkene mine. Selv om diagnosen hjalp meg til å forstå meg selv bedre, eliminerte den ikke utfordringene jeg sto overfor.
Å overvinne stigma og omfavne nevrodiversitet
En av de største utfordringene jeg møtte da jeg aksepterte diagnosen min, var feilinformasjonen og stigmatiseringen som omgav autisme. Men etter hvert som jeg har akseptert og omfavnet min nevrodivergent-identitet, har jeg lært å bryte ned disse stigmaene ved å informere andre om hva det vil si å være nevrodivergent. Jeg deler erfaringene mine med andre så ofte jeg kan, og oppmuntrer dem til å stille spørsmål og lære mer. Ved å være åpen og ærlig har jeg kunnet hjelpe andre til å innse at det å være nevrodivergent er en naturlig variant av den menneskelige erfaringen, ikke noe å frykte eller stigmatisere.
Oppbygging av støttenettverk og mestringsmekanismer
Heldigvis oppdaget jeg at det fantes ressurser og støtte som kunne hjelpe meg med å navigere i utfordringene ved å være voksen med autisme. Jeg utviklet mestringsstrategier og rutiner som hjalp meg med å håndtere symptomene mine bedre. Det å bli med i støttegrupper, komme i kontakt med andre personer med nevrodiversitet og oppsøke arbeidsplasser som fremmer og oppmuntrer til likeverd, har vært nøkkelen til min suksess. Jeg har funnet ut at det å bygge opp et støttenettverk av aksepterende jevnaldrende og allierte har vært avgjørende for min vekst og utvikling som nevrodivergent person.
Konklusjon
Til slutt feirer jeg nevrodiversiteten min ved å arbeide for aksept og inkludering av alle mennesker. Jeg mener at alle har unike styrker og svakheter, og at forskjellene våre bør feires, ikke stigmatiseres. Ved å arbeide for å skape et mer inkluderende samfunn som verdsetter og omfavner nevrodiversitet, kan vi skape en verden der alle kan trives.
Det kan være utfordrende å vokse opp med udiagnostisert autisme eller andre tilstander, men det er viktig å huske at en diagnose bare er begynnelsen. Med riktig støtte, ressurser og forståelse kan personer med autisme trives på alle livets områder. Ved å dele personlige historier som denne og arbeide for aksept, kan vi bidra til å bryte ned stigma og skape et mer inkluderende samfunn for alle. Enten du selv er innenfor autismespekteret eller kjenner noen som er det, er det viktig å huske at det er forskjellene våre som gjør oss unike og verdifulle medlemmer av samfunnet. Så la oss omfavne mangfoldet og feire alle de fantastiske tingene som gjør oss til dem vi er.
